Jeg bor på et lite sted i Buskerud, og har dessverre hatt bruk for Nav.
Det behovet har vært litt fra og til, og fordelt på flere "avdelinger" (saker)
Først må jeg si at jeg veit ikke hva jeg skal svare når jeg ringer Nav, og dem
spør om hvem som er saksbehandleren min og hva saken gjelder. Det er
bare 4 stk på Nav lokalt, og hvem som er min saksbehandler er vanskelig å
svare på.
Ikke alltid jeg får snakke med den jeg har bedt om heller, fordi dem ikke har tid.
En annen ringer tilbake etter sine to virkedagers frist.
Jeg har "et problem" som passer inn i alle katogorier/avdelinger, altså både
arbeid/syk og sosialklient og stønadsøker og...har kommet ut av oversikten over
hva alt kalles. Jeg har snakket med alle saksbehandlere på dette kontoret, mine
spørsmål eller hendvendelser krysser jo flere katogorier.
Hvorfor er det så vanskelig å få til EN person/saksbehandler som kan hjelpe, veilede,
rettlede, informere, kontakte...
Skjønner at hver enkelt på Nav skal ha sitt "spesialfelt", men som regel skal alt
videreføres alikevel. Ofte får en ikke svar på noe der og da heller, dem må forhøre
seg med andre, behandlingstid osv osv
Mennesker som har problem med arbeidslivet, har ofte også problemer så dem må
få sosialhjelp eller andre "saker". Det ene fører ofte med det andre. Og det er
ikke rart det blir mye krøll for oss!
I tillegg må vi forsvare oss hele tiden. I enhver sammenheng må vi krangle, argumentere,
dokumentere osv osv. Ja, vi forstår da det at vi må ha grunn til å søke på Nav`s tjenester,
men dette er om og om igjen. Vi kan ikke engang stole på at vi får hjelp, og at penger
vi alle må ha kommer. Og det er vi som får lide når Nav gjør feil!
Kontoret her er kjent for sine feil, og ikke minst for oppførsel. Jeg har selv opplevd ved
flere anledninger spydigheter fra Nav, direkte spydigheter! Disse som er ansatte her, har
vært her i mange år. Sure, tverre og spydige, behandler dem folk som idiotiske snyltere. Det
er slik folk her kjenner dem.
Her kommer en av mine historier.
Jeg sto plutselig uten tak over hodet etter et samlivsbrudd. Det var så uventet som det er
mulig å få til på en søndag.
Takket være gode venner og bekjente flyttet vi tingene mine til en garasje, og jeg fikk
sove på sofan et sted.
Mandag ringte jeg rundt for å finne bolig, der i blant kommunen og Nav. Av kommunen
fikk jeg svar at dem har en tom bolig, men den må stå tom i tilfelle ansatte hadde bruk
for den. Nav svarte at dem kunne bare hjelpe med 3 døgn i krisesituasjoner. Dette
er vel krise, eller? Varer litt lenger enn 3 døgn!
Jeg la meg inn på en ferieleilighet, greit nok men langt fra et egnet bosted.
Jeg manglet også endel ting til bolig som komfyr, seng, kjøleskap, vaskemaskin, sofa. Ikke
har jeg bil heller. Har liten inntekt (p.g.a helse, Nav), og ingen mulighet for lån eller
annen mulighet til å ordne det praktiske.
Gjennom bekjente fikk jeg meg et bosted langt utenfor sentrum, men det var eneste mulighet
til bolig på den tiden. Jeg sendte en søknad til Nav om økonomisk hjelp til innkjøp av det
nødvendige.
Det første dem sa var at jeg kunne ikke flytte dit, hvordan skulle jeg klare det da jeg
ikke har bil? Og at jeg kunne bo i den ferieleiligheten for der hadde jeg alt jeg trengte. Desuten
må samlivsbrudd planlegges. (hallo! Det var ikke min "feil") Og hvor hadde jeg gjort av
hvitevarene mine? Jeg måtte da eie noe!
Nei, jeg eier ikke noe. Det jeg hadde en gang fikk det ene barnet mitt da hun flyttet for seg selv.
Min eks-samboer eide huset, bilen og alt inventar.
Tilslutt gikk Nav med på å gi meg et lån så jeg kunne kjøpe det nødvendige. Jeg hadde tross
alt over grensen til livsopphold utbetalt. (Noen hundrelapper) Jeg forsøkte å vise dem at jeg
ikke har råd til noe lån pga mine behandlinger, regninger osv Men det kunne ikke dem ta i
beregningen, men det fikk bli opp til meg.
Ja, hva gjør man! Noe fikk jeg tak i brukt for en billig penge, men noe måtte jeg kjøpe nytt. Så
da ble det lån da.
Og slik ble det gjort: En fra Nav måtte hjem til meg og se først. Og så måtte butikken ringe Nav og
få kjøpet bekreftet, slik at butikken kunne sende Nav regningen. Så måtte jeg til Nav og skrive
gjeldsbrev.
Her som alle kjenner alle, var det skikkelig ubehagelig å handle disse tingene på denne måten, ikke
mye diskresjon kan en si.
Men så! Feriepenger fra Nav som egentlig skulle komme i mai i følge Nav selv, kom uventet ut i
begynnelsen av februar. Og da mente Nav at jeg hadde masse penger, og måtte betale resten
selv, ikke via lån. Ja, jeg ser det at med ekstra penger...men jeg hadde da holdt disse pengene
til b.l.a. innlegging av nett, rikstv og kjøp av små-utstyr. Det var ikke snakk om mange tusen disse
feriepengene!
Men nei! Nå må jeg betale Nav hver mnd, og andre regninger må bare få vokse og gro for seg
selv inntil videre.
Her jeg bor nå er også en uegnet bolig for meg, men det var bedre enn ingenting der og da. Jeg
forsøker å finne ny bolig som ligger slik til at det er mulig å ta buss til behandlingene mine, selv om det tar
en hel dag å reise to mil tur retur p.g.a en time nødvendig behandling.
Men få hjelp til bolig - nei. Fått beskjed om å ta ansvar selv!
Få hjelp til transport - nei, men Nav-arbeid forlanger at jeg er i aktivitet.
Vel, det er en annen historie.
