Mange års sammehengende mareritt.

Jeg har vær NAV bruker siden 1995.. fra og til.
Det hele startet egentlig med en feildiagnose ( som jeg ikke fant ut før 15 år etterpå) som sendte meg rett i klørne på NAV. Ung og optimistisk som jeg var så trodde jeg at nå kunne jeg få den hjelpen jeg trengte for å komme meg i jobb.

NAV ********* ( * = stedsnavn)

NAV - den gang arbeidskontoret var ikke særlig behjelpelig med noe.. de kunne gi meg jobbsøkerkurs som beste alternativ og syns det var helt greit at jeg gikk rundt der å surra uten å ta meg til noe.
De mer eller mindre tvang meg til å gå til arbeidspsykolog som bla fant ut gjennom en test av 6 timer x 2 dager at jeg var ikke egnet til å jobbe med mennesker av noe slag... noe som forundret meg da jeg hadde jobbet med mennesker i mange år i forskjellige yrker og som jeg fikk god tilbakemelding på at jeg var rett menneske til rett jobb. Dette slo meg egentlig ganske bra ut for jeg trivdes godt å jobbe med mennesker. Jeg bli faktisk litt deperimert av det.
Så flyttet jeg til ny kommune og nytt fylke.

NAV ####### ( # = stedsnavn)

Her ble jeg tatt godt i mot.. Jeg viste frem den flotte rapporten som NAV ******** hadde skrevet om meg og den makulerte saksbehandler direkte! Hun mente at det var rett og slett uhørt at jeg skulle gå rundt men noe slikt i mappa mi.
Hun satte meg på fler tiltak og var veldig behjelpelig med det meste selv om jeg innimellom følte at jeg stanget litt i veggen bla pga økonomi og helse.
Midt oppe i det hele så kom det barn og selv om det kostet masse helsmessig så måtte jeg sikre for barnet fremtid og gikk ut i jobb.. som igjen gav meg langvarig sykemelding og noen nye år på NAV.
Etter ekteskapsbrudd flyttet jeg hjem der jeg kom i fra og da tilbake på NAV********

NAV******* igjen.

Der fikk jeg ny saksbehandler, til min store glede,  som igjen viste seg å bli kortvarig. I starten var saksbehandler helt med på notene om hva jeg hadde som ønsker og planer for fremtiden og når jeg nærmet meg et delmål så fikk jeg blankt avslag , selv om saksbehandler var helt enig.. Det var nok perioder som jeg ser nå, at jeg kunne ha blitt brukt som forsøkskanin for NAV generellt.
NAV endte til slutt opp med å gi meg muligheten til å kunne ta studiekompentanse.... men de kunne ikke fortelle meg hvor detteskulle skje, de kunne ikke hjelpe meg med tlf nr til den plassen hvor studiekompetansen skulle finne sted. Jeg ringte opplysningen, ringte skoler i området, skoler uten for nyens grenser og til slutt fylkeskommunen... uten å finne ut hvor jeg kunne ta studiekompetanse. Så da gikk jeg der da.. og følte meg helt lost når jeg ikke finner ut eller får hjelp av NAV for å komme meg videre.
Så er det nå slik en gang at man treffer DEN personen i livet som gjør deg lykkelig og som gir deg håp og troen på deg selv igjen. Jeg pakker sakene mine og flytter til et helt nytt sted og på ny gir jeg NAV en sjanse til å hjepe meg.

NAV &&&&&&&&& ( & = stedsnavn)

Her treffer jeg nok en fantastisk saksbehandler som jeg forteller hva mine siste planer var og vedkommende er helt med på notene og gir meg faktisk all den informasjon jeg måtte trenge. Bare etter et par mnd er jeg i gang med studiekompetanse og en handlingsplan for de 2 neste årene og med en hilsen som inviterer meg tilbake til NAV med løfte om å jobbe videre med handlingsplanen min.
Jeg storkoste meg på skolen i nesten 2 år med oppover og nedoverbakker før jeg bestilte time på NAV.
Der hadde jeg brått fått ny saksbehandler som forteller meg at de ikke hadde råd til å hjelpe meg mer. Og da tenker jeg i mitt stille sinn : når ble NAV en kommunal instutisjon? det har da alltid vært statlig.
Så kommer bombe nr 2: min handlingsplan var visst ikke noe handlingsplan.. og ho kunne ikke fortelle meg hva det egentlig var.
Jeg fikk klar beskjed om at studiekompetanse var en utdannelse og at de anså meg som ferdig utdannet.
Da reisa jeg meg å gikk i fullt sinne.. for da ble det bare svart i mitt hode.

Jeg la selvfølgelig inn klage på dette og de stod på sitt. Ingen kunne forklare meg hva jeg var blitt utdannet til eller hvilke jobber jeg var mer kvalifisert for nå enn for 2 år tilbake.
Så lurer jeg på hva skjer med meg videre?? Jo, de kunne tilby AMO kurs... i jobber jeg allerede har hatt. Jeg spør jo om de ikke har skjønt problemene med min helse? at det er en årsak til at jeg gikk på arbeidsavklaringspenger...

I mellomtiden har jeg søkt på høyskole.. som de ikke dekker, de vil heller ikke hjelpe meg med det tredje året som alle prater om.. det tredje året eksisterer faktisk ikke.
Jeg får også etterhvert vite at : Om man takker ja til studiekompetanse så mister man faktisk retten til å gå på videregående som voksen.. man bruker rett og slett opp retten sin til yrkesrettet utdanning.. som man kan ta på 3 år på videregående.
Jeg kunne , istedenfor studiekompetanse tatt  foreks helsefag eller annen yrkesrettet studie.
Nå sitter jeg her med en studiekompentanse som ikke gir meg noe mer å leve for enn før jeg tok den.. jeg har et avbrutt år på høyskole , for det ble rett og slett for mye av flere årsaker.
Nok en bombe slår ned i heimen.. denne gang får jeg beskjed om at når man har gått på AAP så har man ikke krav på dagpenger.  Jeg kunne søke på AAP igjen men da måtte jeg fremskaffe alle papirer fra starten av.. for min del fra -95! Da spurte jeg om de ikke kunne gjennoppta saken min - men det kunne de ikke. Fikk en smart ide av en bekjent av meg: be om kopier av mappa di..gå ut, snu og gå inn igjen og lever alt.. :) Kanskje jeg burde det?

Historien er i allefall ikke over for min del.. jeg søker nå jobber og håper jeg snart kan bidra til familien igjen.. så får jeg se senere om jeg tar opp studier eller starter egen bedrift etterhvert.. en bedrift som passer meg og helsa mi.