Skrevet av: Zinna Wall .

Min Historie med Nav begynner egentlig langt før denne hendelse, men denne er nok den som belyser Nav og problematikken rundt reformen NAV best.

Jeg har ei datter med dobbel diagnose, det vil si psykriatri og rus.

Hun fikk sin første diagnose i Sverige i en alder av 12 år. Borderliner problematikk. Jeg var fullstendig imot medisinering av henne, men pga at jeg bodde i Norge og jobbet ute på sjøen som fisker så ble ikke min mening tatt i betraktning. Da hun var 13 ble hun et for stort problem for sin far så han sendte henne hit til Norge. Jeg var da sykemeldt pga av en skade jeg pådrog meg på sjøen. 

Min datter var tungt medisinert og fungerte dårlig.

Hun drev med selvskadning og kutting.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg bad om hjelp for henne og min sin del. men vi blev aldrig hørt...

2005 fikk jeg min sønn, min datter var da fastboende hos meg i Møre og Romsdal, jeg hadde da gjennom gått 3 operasjoner i høyre kne og hofte og viste da at jeg aldrig mer kunne reise ut på sjøen igjen. Jeg er utdannet hjelpepleier med spesial innriktning på syke barn og ungdommer i psykriatrin. Da min sønn var 2 år ville jeg gå en omskolering pga skaden i høyre fot, jeg kunne ikke ta tunge løft eller hantere tunge pasienter. Jeg ønsket da å gå legesekretær utdannelsen, men pga av den var 1 mnd for kort i utdannelsetid så kunne ikke NAV godkjenne den som omskolerings plan da hadde jeg måttet å koste på den selv, og det hadde jeg ju ikke muligheter for. Istedent satte de meg på jobbsøker kurs samt økonomi kurs. Desse kursene hadde og som krav at gjennomføre praksis.

Og da var min datter allerede dypt inni narkotika miljøet.

Jeg fikk praksisplass gjennom NAV.....

Begravelsebyrå.....

NAV syntes det var en super plass for meg som hadde en grunnutdannelse innom helse og omsorg. De mente at dette var en måte å spinne videre på min utdannelse.

Men jeg var bare fortvilt.

Denne tiden levde jeg i konstant angst for min datter, Hennes selvskadning og rusproblematikk eskalerte fort. Jeg var livredd for telefonen, hver gang den ringte trodde jeg det var beskjeden at hun var død. 

Samtidig som jeg da skulle sitte på et begravelse byrå og svare i telefonen når pårørende ringte in sine dødsfall og ønsker om begravelser. Reise in til sykehus og stelle de døde, og vær i kapelet under begravelse sermonien. 

Hver morgen når jeg kom på jobb trålet jeg tavlen med navn og fødselsnr for å se om det var noen av min datters venner som hadde mistet livet, og når det ene navnet etter det andre begynnte å dukke opp på tavla var det like før jeg brøtt fullstendigt sammen.

Min datter gikk med på å legge seg in på avrusning for hun såg hvor hardt jeg slet, men hun gjorde det for meg og ikke seg selv og da er ju resultatet deretter.

Min telefon stog ikke still, den ringte i ett, min datter slet med angst, søvn og abstinenser og så skrev hun seg ut....

Så kom dagen da katastrofen var et faktum.

Mamma kom hjem stog det på telefonen, min eldste datter var redd, var redd for sin søster som da var dypt psykotisk, hun hadde snudd opp ned på hele huset, allt var bare et stort rot.

Jeg slapp allt jeg hadde i hendene og reiste hjem, min arbeidsgiver( praksisplass) skjønte situasjonen og ønsket meg lykke til.

Historien endte med at min datter ble nektet tvangsinnlegelse på psykriatrin men havnet i glattcelle.

Jeg hadde et møte med NAV og etter 8mnd på begravelsebyrået så sa Arbeidsgiver i fra til NAV at denne jobb ikke passet meg pga min livs situasjon.

NAV kunne ikke skjønne hvordan min livs situasjon kunne være et problem i yrket.

Jeg sitter å tenker tilbake, kjenner følelser som jeg har fortrengt dypt nedi meg selv, skjønner ikke helt hvordan jeg holdt ut i 8mnd.

Men samtidigt føler jeg meg presset til å gjenomføre kravet fra NAv for hvis ikke så hadde de stoppet all støtte og utbetalinger til meg. 

Jeg føler meg og litt lurt, fordi praksisplassen skal være i 8 mnd etter den tid så forplikter arbeidstedet å ansette meg. Og på dafen 8mnd så sa de at denne type jobb ikke passet meg, de kunne jeg ha fortalt dem alle etter 1 dag.

Å leve i angst, redd for å finne sitt barn død, være redd for å svare i telefonen eller åpne døren etter kl 20.00 på kvelden å gå på jobb livredd for å finne sitt barns navn på lista over døde.

Det er ikke hjelp å komme seg ut i yrkeslivet, det er ikke hjelp til selvhjelp engang.

Jeg er glad for at jeg har blitt en steerkere person, at jeg tørr å slå neven i bordet, at jeg ikke lenger sitter still å godtar det NAV sier.

Men jeg ønsker heller ikke noen mer kontakt med NAV 

NAV visste min livshistorie, ....

Nav viste dårlig dømmekraft og empati.

Hvor mange fler av oss har en vond historie med NAV????